Brno og den lille landsbyen Borkovany var ikledd høstdrakt da vi ankom Tsjekkia for en uke siden. Siste snev av sommer var for lengst forbi og vi nøt kalde, friske dager omgitt av høstløv.
Som barn tilbrakte jeg sommerferiene mine i Tsjekkia blant familie og venner på farssiden. Jeg pleide alltid å glede meg til den lange bilturen fra Norge, da kunne jeg betrakte verden fra bilvinduet og la tankene fly ut i den store verden.
Sverige og Danmark bød på deilige strender og eksotiske campingplasser. På nettene ble det spilt dansebandmusikk og det dannet seg en snorkesymfoni rundt meg etter hvert som flere og flere fulle danseløver sluknet. Øst-Tyskland og deler av Tsjekkia husker jeg som grått og brunt, bygningene var falleferdige og det sto lettkledde damer langs veiene. Å passere grensevaktene var en omstendelig og tidkrevende prosess, i tillegg var det obligatorisk å kjøre seg vill for hver by man skulle gjennom.
Etter flere dager på farten ble vi tatt i mot med åpne armer i min tantes leilighet i Brno. Spenningen var alltid stor da vi tok den lille, røde heisen til fjerde etasje. Lukter og lyder var annerledes enn hjemme, men samtidig velkjente og trygge. Fremme i leiligheten og på tantes fang ble jeg servert løvtynne pannekaker med hjemmelaget aprikossyltetøy. De voksne satt lenge oppe og pratet om hvordan det sto til med kjente og kjære og om hvordan situasjonen i landet egentlig var. Når vi skulle sove måtte hele familien dele den lille stua til tante, vi sov tett i tett og tante og pappa snorket side om side.
Senere i ferien gikk turen til Borkovany, en bitteliten landsby utenfor Brno. Bestemor, tantene mine og flere fettere bodde der på en liten gård som lå tett i tett med andre gårder. Tilhørende jorder strakte seg over åskammene utenfor bymurene. I tillegg til familien min bodde det høner, kaniner, katter, hunder og av og til griser på gården. I hagen bugnet det av aprikoser, plommer, epler, salat og en rekke andre godsaker. På dagtid lekte jeg i låven, hjalp tantene mine med å lage mat eller forberede sylting, hermetisering, baking eller lignende. På kvelden sovnet vi til duften av høy og lyden av gresshopper, søsteren min lå tett inntil meg på den ene siden, mamma og pappa på den andre.
Da vi skulle til Tsjekkia denne gangen var det på en litt annen måte enn som barn. Jeg, mannen min og Lille C kjørte bil til Gardermoen, viste frem pass og hoppet på et fly. Vel fremme i Praha leide vi bil, skrudde på GPS’en og suste av gårde til Brno på motorvei. Borte var masete grensevaker, falleferdige bygninger, krunglete veier og prostituerte.
Fremme i Brno tok vi den lille, røde heisen til fjerne etasje, fremdeles var lukter og lyder annerledes enn hjemme, men samtidig velkjente og trygge. I fjerde etasje var det denne gangen mamma, pappa og søsteren min som tok i mot oss, og vi måtte fortelle om reisen og om hvordan det sto til med kjente og kjære. Hvordan situasjonen i landet egentlig var, var ikke lenger et tema, vi ble allikevel sittende lenge oppe å snakke om hvor annerledes ting hadde vært i landet for relativt kort tid siden. Da vi skulle legge oss på kvelden måtte hele familien dele den lille stua til tante, vi sov tett i tett og pappa og mannen min snorket side om side.
Mye har forandret seg i Tsjekkia siden jeg var liten, og landet har på lik linje med de andre østeuropeiske landene blitt mer og mer likt Vest Europa. En slik forandring kan neppe karakteriseres som utelukkende positiv eller negativ, men jeg er glad for at man fortsatt kan dra på landsbygda i Tsjekkia og oppleve griseslaktning av den gode gamle sorten. Dyrene lever gode liv, blir behandlet pent og slaktet på en verdig måte – og ikke minst, man bruker hele dyret. Og jeg er glad for at Tsjekkia er et land hvor mange (spesielt på landsbygda) fortsatt besitter kunnskap om hvordan man dyrker sin egen mat, konserverer og bruker den.
Ved å ta vare på denne kunnskapen tror jeg at man bevarer noe av arven fra dem som har kunnet dette før oss, og man bevarer noe av gleden rundt mat! For det ligger virkelig en glede i å kunne noe om hvor mat kommer fra og hvordan den skal behandles og prepareres. Og for noen av oss ligger det glede i å få møkk under fingrene fordi man har gravd i jorda, dratt opp gulrøtter og sådd frø...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar