Ferieminner fra Sardinia: Sand, Strand, fersk Sjømat, Grønnsaker & Frukt

Etter at jeg fikk barn har jeg sluttet jeg å grue meg til vinteren, og jeg nyter alt høsten har å by på: strålende sol, kulde, regn og gråvær om hverandre. Når det er sagt hender det allikevel at jeg drømmer meg bort til sol og varme - og tankene flyr av gårde til årets sommerferie på Sardinia. Vi hadde ingen planer for turen, utover at vi hadde pakket med oss telt, liggeunderlag, soveposer og gassbluss. Da vi landet på øya slo varmen imot oss og jeg jublet henrykt over at jeg endelig skulle få kjenne varme på kroppen. Mannen min stønnet og kunne ikke fatte hvordan han skulle overleve i 40 varmegrader...


Vi leide bil og satte kursen mot kysten. Og for en tur! Vi sirklet oss opp trange fjellveier omgitt av bratte stup og frodig vegetasjon. Geiter, esler og kuer beitet fritt oppi fjellene og vi kjøpte lokale, upasteuriserte oster på små gårder vi passerte. Oppi fjellene var landsbyene små, slitte og uendelig sjarmerende - folk stirret nysgjerrig på oss - og jeg kunne ikke annet enn å undre meg over hvordan livet fortonet seg for folkene som levde der.

Basert på kartet vi hadde skaffet oss på flyplassen bestemte vi oss for å vende nesene mot landsbyen Cala Gonone på vestkysten. Turen ned fra fjellene til den lille fiskelandsbyen var fantastisk, vi var omgitt av dramatisk fjellandskap, grønne trær og etter hvert som vi kom nærmere Cala Gonone kunne vi fornemme lukten av saltvann og hav i det fjerne...

Da vi kjørte inn til Cala Gonone jublet jeg over at vi hadde funnet stedet vårt. Vi fulgte skiltene mot byens 4-stjerners campingplass, og priste de høye furutrær som omga plassen og ga skygge for sola. Stedet var et funn. Vi kunne tilbringe hele dager ute og C fikk gå med rompa bar, mens han utforsket verden med nye venner.





Da vi skulle ut å spise på restaurant kom den første (og eneste) skuffelsen, maten var rett og slett elendig! Det virket som om pastaen var hentet fra hermetikkglass og kjøttet ihjelstekt..ikke bra! Vi ga restaurantene et par sjanser til før vi bestemte oss for å ta saken i egne hender.

Dagen etter dro vi på den lokale super'n og vi ble henrykte over funnene vi gjorde der, butikken bugnet over av ferske frukter og grønnsaker, nøtter, lokale upasteuriserte oster og fantastiske skinker. Folk var utrolig vennlige og da vi gikk inn til fiskeren smilte lykken virkelig vår vei. Bak disken i det kjølige lokalet sto de to søstrene Scarozola og smilte til oss. Den lille familiebedriften kunne friste med dagens fangst bestående av scampi, reker, blekksprut, sverdfisk, sardiner og tunfisk. Herregud! Vi kom tilbake hver eneste dag og siklet på de fantastiske råvarene gjennom glassdisken. Søstrene Scarozola forklarte tålmodig hva de ulike tingene var og hvordan vi skulle tilbrede dem. Da vi skulle hjem den siste dagen fikk vi med oss enorme mengder blekksprut, C sin absolutte favoritt.

Vel hjemme under furutrærne på campingplassen tilberedte vi utrolige fiskemåltider bestående av fersk sjømat, ferske grønnsaker og god vin. Til desserten spiste vi perfekt modnede frukter og til frokost, lunsj og kvelds salat med mozzarella, gorgonzola, pecorino, nøtter, skinke, fersken, salat og røde, fyldige tomater.

Krydderkake

Dette er en mild og god krydderkake. Server kaka med pisket krem, rømme eller ferske frukter og bær til. Dersom du ikke har akkurat disse nøttesortene stående i skapet kan du selvfølgelig bruke andre sorter, husk å bløtlegge dem. Les om hvorfor og hvordan du skal bløtlegge nøtter og korn i innlegg om verdens beste frokostblanding

Du trenger

100 g mykt smør eller kokosfett
150 g tørkede finkner eller dadler
2 egg
50 g bokhvete
50 g mandler
50 g valnøtter
50 g pecannøtter
50 g makadamianøtter
1 ss kanel
1/2 ts pepper
3 klyper malt nellik

Slik gjør du

Finhakk den tørkede frukten og mesteparten av nøttene, grovhakk resten. Kna deretter inn mykt smør, egg og krydder. Stek kaka på 175 grader på nederste rille i omlag 20 minutter. La kaka kjøle seg ned før servering.

Jamie Olivers hjemmelagde ketsjup

I samme ånd som jeg lagde hjemmelagde lomper fikk jeg lyst til å lage skikkelig ketsjup, fri for raffinert sukker, smaksforsterkninger og konserveringsmiddel. I den fantastiske kokeboka til Jamie Oliver, hjemme hos Jamie fant jeg en utrolig god oppskrift. Det eneste jeg gjorde annerledes var å bytte ut brunt sukker med palmesukker (du kan også prøve å bruke dadler, rå honning eller andre alternative søtningsmidler), i tillegg brukte jeg kun ferske tomater, ikke hermetiske. Resultatet var fantastisk god ketsjup!

Til omlag 5 dl ketsjup trenger du

1 stor rødløk, skrelt og grovhakket
1/2 fennikel, renset og grovhakket
olivenolje
en tommelfingerstor bit frisk ingefær, skrelt og grovhakket
2 hvitløksbåter, skrelt og skåret i skiver
1/2 frisk rød chili, renset for frø og finhakket
en bunt frisk basilikum, bare blader, stilkene finhakket
1 spiseskje korianderfrø
2 kryddernelliker
1 teskje nymalt svart pepper
havsalt
500 g perfekt modne cherry- eller plommetomater, delt i to pluss 500 g hermetiske plommetomater, hakket
eller
1 kg gule, oransje eller grønne tomater, hakket
2 dl rødvinseddik
70 g mykt, brunt sukker (jeg brukte palmesukker og det er fult mulig å bruke mindre enn 70 gram!)

Slik gjør du

Legg alle grønnsakene i en stor kjele med en diger klunk olivenolje og ingefær, hvitløk, chili, basilikumstilker, korianderfrø og nellik. Ha i pepper og en god klype salt.

La grønnsakblandingen surre på svak varme i 10-15 minutter, til alt er mørt. Rør ganske ofte. Ha i alle tomatene og 3 1/2 desiliter vann. Kok opp, reduser varmen og la det småkoke til det er halvparten så mye igjen i kjelen.

Tilsett basilikumblader, og kjør sausen i en food processor eller med en håndmikser. Deretter passerer du den gjennom en sikt to ganger, slik at den blir glatt og blank. Ha sausen i en ren kjele, og tilsett eddik og sukker. Sett kjelen på varmen, og la sausen småkoke til den tykner til ketsjupkonsistens. Deretter smaker du til med salt og pepper.

Øs ketsjupen opp i flasker gjennom en sterilisert trakt. Lukk flaskene tett, og sett dem på et kjølig, mørkt sted eller i kjøleskapet til du skal bruke ketsjupen. Den holder seg i omtrent seks måneder.

Oppskrift: Jamie Oliver (”Hjemme hos Jamie”, Gyldendal Norsk Forlag, 2008)

Lille C og Lita griller: Kalvepølser og hjemmelagde lomper

På søndag skulle jeg og Lille C møte Lita og mammaen hennes på Sognsvann for å grille. Obligatorisk på en sånn utflukt er kavlepølser som vi kjøper fra en lokal gård (mer om det siden), i tillegg bestemte jeg meg for endelig å prøve å lage egne lomper.

I en toårings liv konsumeres pølser relativt ofte både i barnehagen og på tur i skogen. Til illustrasjon: hver gang vi kjører forbi en bensinstasjon eller slakteren, roper Lille C: ’PØLSE’! At vi kan tilby han skikkelige pølser laget av gode råvarer er viktig for oss, men at også lompene skal være ferske og laget av gode råvarer er selvfølgelig like viktig, og endelig tok jeg meg tid til å prøve det ut!

Jeg begynte med å koke 1 kg poteter, skrelle dem og mose dem til potetmos, deretter tilsatte jeg en klype salt og 1 ½ dl grovt byggmel, men så kom utfordringen: å kjevle ut lompene. Jeg klarte å kjevle ut den første, den ble både tynn og passe stor. Deretter ble de tjukke og små, og deigen klumpet seg på både kjevla og underlaget.

Lompene ble stekt på middels varme i tørr stekepanne, og uavhengig av hvordan de så ut ble de vanvittig gode!

Når et pølsemåltid består av hjemmelagde pølser og lomper er måltidet en sann fryd – spesielt når det inntas i skogen med to små sjarmtroll.

Selv om lompelaging kanskje ikke er min sterkeste side skal jeg fortsette å prøve - kanskje jeg knekker koden etterhvert. Det smaker virkelig nydelig og det blir garantert flere pølsemåltider utover høsten!

Flere bilder fra Tsjekkia: griseslakting,pærer,poteter og paprika

Høstferie i Tsjekkia: Ferske grønnsaker, griseslakting og masse kos

Brno og den lille landsbyen Borkovany var ikledd høstdrakt da vi ankom Tsjekkia for en uke siden. Siste snev av sommer var for lengst forbi og vi nøt kalde, friske dager omgitt av høstløv.

Som barn tilbrakte jeg sommerferiene mine i Tsjekkia blant familie og venner på farssiden. Jeg pleide alltid å glede meg til den lange bilturen fra Norge, da kunne jeg betrakte verden fra bilvinduet og la tankene fly ut i den store verden.

Sverige og Danmark bød på deilige strender og eksotiske campingplasser. På nettene ble det spilt dansebandmusikk og det dannet seg en snorkesymfoni rundt meg etter hvert som flere og flere fulle danseløver sluknet. Øst-Tyskland og deler av Tsjekkia husker jeg som grått og brunt, bygningene var falleferdige og det sto lettkledde damer langs veiene. Å passere grensevaktene var en omstendelig og tidkrevende prosess, i tillegg var det obligatorisk å kjøre seg vill for hver by man skulle gjennom.

Etter flere dager på farten ble vi tatt i mot med åpne armer i min tantes leilighet i Brno. Spenningen var alltid stor da vi tok den lille, røde heisen til fjerde etasje. Lukter og lyder var annerledes enn hjemme, men samtidig velkjente og trygge. Fremme i leiligheten og på tantes fang ble jeg servert løvtynne pannekaker med hjemmelaget aprikossyltetøy. De voksne satt lenge oppe og pratet om hvordan det sto til med kjente og kjære og om hvordan situasjonen i landet egentlig var. Når vi skulle sove måtte hele familien dele den lille stua til tante, vi sov tett i tett og tante og pappa snorket side om side.

Senere i ferien gikk turen til Borkovany, en bitteliten landsby utenfor Brno. Bestemor, tantene mine og flere fettere bodde der på en liten gård som lå tett i tett med andre gårder. Tilhørende jorder strakte seg over åskammene utenfor bymurene. I tillegg til familien min bodde det høner, kaniner, katter, hunder og av og til griser på gården. I hagen bugnet det av aprikoser, plommer, epler, salat og en rekke andre godsaker. På dagtid lekte jeg i låven, hjalp tantene mine med å lage mat eller forberede sylting, hermetisering, baking eller lignende. På kvelden sovnet vi til duften av høy og lyden av gresshopper, søsteren min lå tett inntil meg på den ene siden, mamma og pappa på den andre.

Da vi skulle til Tsjekkia denne gangen var det på en litt annen måte enn som barn. Jeg, mannen min og Lille C kjørte bil til Gardermoen, viste frem pass og hoppet på et fly. Vel fremme i Praha leide vi bil, skrudde på GPS’en og suste av gårde til Brno på motorvei. Borte var masete grensevaker, falleferdige bygninger, krunglete veier og prostituerte.

Fremme i Brno tok vi den lille, røde heisen til fjerne etasje, fremdeles var lukter og lyder annerledes enn hjemme, men samtidig velkjente og trygge. I fjerde etasje var det denne gangen mamma, pappa og søsteren min som tok i mot oss, og vi måtte fortelle om reisen og om hvordan det sto til med kjente og kjære. Hvordan situasjonen i landet egentlig var, var ikke lenger et tema, vi ble allikevel sittende lenge oppe å snakke om hvor annerledes ting hadde vært i landet for relativt kort tid siden. Da vi skulle legge oss på kvelden måtte hele familien dele den lille stua til tante, vi sov tett i tett og pappa og mannen min snorket side om side.

Mye har forandret seg i Tsjekkia siden jeg var liten, og landet har på lik linje med de andre østeuropeiske landene blitt mer og mer likt Vest Europa. En slik forandring kan neppe karakteriseres som utelukkende positiv eller negativ, men jeg er glad for at man fortsatt kan dra på landsbygda i Tsjekkia og oppleve griseslaktning av den gode gamle sorten. Dyrene lever gode liv, blir behandlet pent og slaktet på en verdig måte – og ikke minst, man bruker hele dyret. Og jeg er glad for at Tsjekkia er et land hvor mange (spesielt på landsbygda) fortsatt besitter kunnskap om hvordan man dyrker sin egen mat, konserverer og bruker den.

Ved å ta vare på denne kunnskapen tror jeg at man bevarer noe av arven fra dem som har kunnet dette før oss, og man bevarer noe av gleden rundt mat! For det ligger virkelig en glede i å kunne noe om hvor mat kommer fra og hvordan den skal behandles og prepareres. Og for noen av oss ligger det glede i å få møkk under fingrene fordi man har gravd i jorda, dratt opp gulrøtter og sådd frø...